hits

Bloggen legges ned...

Neida, den bare flyttes til et nytt sted :)

Jeg har nemlig lansert min nye hjemmeside nå ganske nylig, og bloggen skal være en del av denne. Det som hittil er blitt skrevet her inne, forblir her - ingenting forsvinner, men nytt innhold kommer på den nye siden.

Så, her er den: http://www.juliannaweber.no :)

Vi snakkes!

Far og sønn spiller inn reklame

Hei hei, nå er altså jeg for fullt tilbake igjen. I det siste har jeg skaffet både meg og min familie flere oppdrag, bl.a en hvor far og sønn hadde sentrale roller. Jeg ble med for å hjelpe til, og vips - var jeg også statist :) Det var jo litt artig.

Vi møtte et kjempehyggelig, lite team, og ble tatt godt vare på. Vi følte oss inkludert og som en del av teamet - og selv Jan Marcus, som bare er et lite barn, koste seg innimellom når han ikke ble for sliten og irritert. Lang dag for en 2-åring, men med mye action og variasjon. Han duppet godt av i lunchpausen som varte en time, og sover nok godt natten igjennom :-)

Jan Marcus koser seg i vogna før opptak

Godt i gang

Jammen godt med en kaffe latte i pausen :)

Oj, noen som vet hvorfor det er tapet på begge sider av monitoren? Jo, hele filmen skulle nemlig lages i 1:1 format! Det vil si, firkantet... Altså, enkelt og greit - instagram-størrelse :-) Kanskje reklamen dukker opp på Instagram snart? Jeg legger ut link så snart den er ute :-)

Selftape i farta

Jeg var i Fetsund idag på kurs, da jeg så en meget attraktiv annonse hvor de søkte kvinne 30-40 til en reklamefilm, med hele 15 000 kr i honorar! Her gjelder det å være raskt ute med å søke. Jeg så annonsen relativt tidlig. Det jeg skulle sende inn, var et par bilder og en selftape. Bilder hadde jeg på telefonen, men ingen selftape jeg kunne bruke... Så hva nå? Skulle jeg ta sjansen på å vente med søknad til jeg kom hjem og fikk filmet videosnutten, eller kunne jeg hoppe i det, og ordne alt i lunchen?

Selvfølgelig kunne jeg ikke la en slik mulighet gå fra meg, særlig tatt i betraktning at jeg har skaffet min mann og sønn flere ganske synlige roller i det siste, i tillegg til å ha hjulpet ei venninne med en selftape som nesten sendte henne til topps i en konkurranse. Så hvorfor kan ikke jeg skaffe meg selv en rolle? Da ble det til at jeg måtte ta i bruk det jeg hadde tilgjengelig, dvs med meg i veska - en mobil, og en dings jeg brukte som stativ. Jeg filmet ute på en benk med bord, og resultatet ble ikke så verst etter min egen mening :)

Jeg fikk til og med klippet litt i filmen, og sendte den slik den var - en one-take på akkurat 30 sekunder :) Så, prøvefilming neste?

Mitt tips til deg, kjære kollega, er - ta med deg et portabelt stativ hvorhen du går :) Det tar ikke mye plass, men du er evig takknemlig den dagen du faktisk får bruk for det. Som jeg fikk idag, og ergerlig nok ikke hadde med dette stativet... Heldigvis hadde jeg noe annet for hånda, men har nå lært av dette til neste gang. Lykke til!

Jan og Mia debuterer på TV :)

Jeg har endelig funnet videoklippene av mine to yngste barn på Youtube. De var ikke gamle da de debuterte for første gang i ganske synlige roller, og nå regner jeg da ikke med de rollene som var mindre synlig. Jan Marcus (født jan. 2015) hadde nesten akkurat fylt året når han fikk rollen som sønnen til hovedkarakterene i en Coop Shop Express reklame i 2016:

 

Mia var enda yngre når hun fikk rollen som baby i viginetten til "Helstrøm vs. Hverdagen". Hun var da bare 3 mnd (spol ca 27 sekunder inn i filmen):

 

I skrivende stund har denne videoen blir sett over 250 000 ganger! Tatt i betraktning at jeg nylig har skaffet min mann en smårolle i en ny TV-serie, samt at min venninne kom på 2.plass i utvelgelsen av reporter til en Jorden-rundt-reise, kun etter å ha sendt inn selftape filmet av meg, betyr vel dette at jeg er flink til å hjelpe folk. Og det gleder meg, hver gang jeg ser at noen når langt med min hjelp, for vi har alle like stor potensiale til å lykkes, vi må bare vite hvordan. 

Jan Marcus (2,5) på reklamefilminnspilling

Vi hadde det ganske artig igår ettermiddag, når min mellomste sønn Jan Marcus (2,5) hadde en smårolle i en reklamefilm. Han var minst i "gjengen" men koste seg stort, og lillesøster var selvfølgelig med - selv om hun bestemte seg for å ta seg en lengre lur når vi akkurat hadde kommet. Hun våknet når klokken hadde passert 19, mens storebror ble mer og mer sliten, og når klokken nærmet seg 20 og vi var akkurat ferdig, sloknet han i vogna.

Jeg sendte deler av denne videoen live på Facebook, og tenker det er artig å legge den ut her også til de som ikke fulgte meg live:

Motivasjon

En fullstendig "flopp"...

Tenkte jeg skulle si noe om onsdagens innspilling. Det startet med at jeg ble ringt opp på mandag av en hyggelig person, som lurte på om jeg kunne være statist tirsdag og onsdag fra ca 11.30. Jeg sa ja, selv om det innebar å måtte levere barna til besteforeldrene - men med såpass sent oppmøte var ikke dette noe big deal.

Vel, mandag kveld får jeg beskjed om at jeg ikke trengs tirsdag, kun onsdag. Det var helt greit for meg (men ikke for min kollega som måtte avbryte en etterlengtet fisketur, forgjeves). Tirsdag kveld, rundt klokken 20, kommer endelig info-mailen jeg hadde ventet på. Oppmøte var flyttet til kl 9, og location var langt uti ødemarka... Noe senere på kvelden ble jeg ringt opp ang transport - det skulle settes opp fellestransport kl 8.40 fra sentrum, ingen sjans å rekke det etter å ha levert barna tenkte jeg, men skulle gjøre mitt beste. Så slår det meg plutselig: oppmøtetid står der, men ikke sluttid?

OK, dette måtte jeg finne ut av. Mine foreldre kan sitte barnevakt på dagtid, til ca kl 17, og barna trenger jo å komme tidsnok hjem og legge seg. Så jeg svarte på meldingen og spurte om sluttidspunktet, da fikk jeg til svar kl 19-20... jeg fikk hakeslepp! Jeg sa ifra, de prøvde jo å få meg til å gå med på en såpass lang dag men jeg kunne absolutt ikke, på grunn av barna. Til slutt var det OK - jeg kunne bli så lenge jeg kunne, var bedre det enn å miste meg helt - de skulle tross alt bare ha 4 statister den dagen. Det var og såpass sent på kvelden at en annen kunne de ikke finne.

For å gjøre en lang historie kort, så endte det med at jeg ble hentet på Lambertseter, der hvor jeg leverte barna. Det var jo veldig hyggelig at de var så behjelpelige :-)

Vel fremme på sett fikk vi raskt på kostymer, og ble satt til å vente. En time gikk. To. Tre. Fire. Fem... Ingenting skjedde. Så ble klokken 15.00, og maten kom endelig på bordet. Jeg begynte å mistenke at jeg sitter der forgjeves. Vi etterspurte informasjon (noe vi enda ikke hadde fått) og da viste det seg at de hadde flyttet scenen vår helt til slutt! Endret på hele planen... Beskjeder kom ikke fram, og vi fikk ingen info. Hva var vitsen med å ha oss der så tidlig da? De betaler oss per dag og ikke per time, og jeg personlig tror det er der utfordringen ligger. Og det verste av alt, opprinnelig skulle vi inn først. Forklaringen var det ustabile været, som skapte forsinkelser. Jeg ble jo litt lei meg, for nå fikk jeg ikke være med. Litt over kl 16.00 var det bare å skifte tilbake, pakke sammen og dra. Slik tilbrakte jeg altså dagen - totalt meningsløst, men i godt selskap.

Klokken 19.45 gikk to andre i protest - nå hadde de fått nok. Den siste ble igjen, og var den eneste i scenen som begynte kl 21. Han var hjemme 22.30... En trøst for han var at han får nå dobbelt betalt - skulle bare mangle!

Slike erfaringer er og veldig viktig - for slik kan det også gå.

Juli = dødtid?

Jeg var i grunn forberedt til å ikke få noen oppdrag før i august, men var plutselig så heldig og fått et allerede forrige uke :-) og barna fikk være med. Innspillingen foregikk på en t-banevogn, og det morsomme var når vi skulle på - da fikk vi beskjed om at toget ikke var i rute :-)) men vi fikk bli med likevel når det ble avklart at vi faktisk skulle med. Det er ikke mange som tar med seg så små barn på oppdrag, men vi fikk skryt for at de var så rolige og tålmodige :-) også fikk vi halv dag da, med lunch. Så får vi se hva som dukker opp senere.

Statisttreff 30.juni :-)

Det var et godt oppmøte til treffet som var på fredag. Ca 17 personer møtte opp og det var topp stemning. Det at jeg ikke kunne drikke alkohol pga antibiotika-kur, la ingen demping på humøret. Nytt treff, forhåpentligvis med grilling, planlegges den 19.august (eller var det 18?). Følg med, oppdatering kommer!

I'm back in business... Nok en gang!

Det har nå gått et år siden jeg fikk jobben, som jeg er nå i ferd med å avslutte. Jeg kommer selvfølgelig til å savne rutinene mine, kollegaene, beboere... noen av dem har jeg fått god kontakt med og det er nesten litt trist å forlate dem. Men jeg ser positivt på dette, jeg har nemlig noe nytt å glede meg til: mammapermisjon, som jeg har utsatt siden oktober, etterlengtet tid med mine to yngste barn og ikke minst tilbakekomst til filmbransjen. Jeg husker det ble litt mye av det gode - stress, lange dager, lave honorarer, osv osv. Men nå som jeg har tatt meg ett års pause, kjenner jeg på følelsen av hvor mye jeg egentlig savner dette. Spenningen, variasjonen, kollegaene og til og med noen castere :-) men mest av alt, å kunne gjøre det jeg trives med.

Mye har skjedd det siste året: antallet medlemmer i diverse statist- og castinggrupper på Facebook har eksplodert, statist.no har begynt med abonnementstjeneste (og ikke en årlig avgift) på grunn av økende etterspørsel, appen deres fungerer (for en gangs skyld!) og enkelte produksjoner har til og med økt honorarer - ikke sjeldent ser jeg 750, 800 og 1500. Hos meg har det og skjedd litt av hvert - jeg har begynt å utdanne meg innen alternativ behandling, og fått et nytt barn i oktober. I tillegg jobber jeg for tiden med et kurs som skal hjelpe enda flere inn i vår verden, med full opplæring i hvordan finne oppdrag, søknadsprosess, audition, hva som skjer på innspilling, avspenningsteknikk og ikke minst - hva du skal akseptere i honorar. Dette kurset er under utvikling, mer informasjon kommer - men smør deg med tålmodighet da jeg er, som de fleste vet, en travel småbarnsmor oppi det hele :-)

Så nå gleder jeg meg virkelig til å komme tilbake med "nye" krefter :-)

Straff... Eller verdifull erfaring?

Hva skjer når man tar ting for å være "straff"? Enhver negativ hendelse blir sett på som straff fra Guds eller universets side, eller at noen bevisst ønsker deg vondt fordi du har gjort noe som noen ikke hadde likt... Se litt på selve følelsen av å bli straffet. Man setter seg med en gang i en posisjon som offer. Offeret har ikke kontroll over det som skjer rundt ham/henne, og dessuten setter seg lavere i status enn omverden. Offeret føler seg mindre verdt enn alle andre. Ikke sjeldent føler ofre seg udugelige og krymper seg i skam. Tenk litt på da du selv var barn og hadde en streng far, som stadig straffet deg for dårlig oppførsel. Hvordan følte du deg da? Som verdens minste, mest mislykka og udugelige person! Ved å føle på at man blir straffet, får man tanker som at man fortjener dårlig behandling fordi man har gjort noe galt, man angrer på det man har gjort til skyldfølelsen spiser en opp, og dessuten tyr mange til selvskading som en slags straff "før andre gjør det" - man føler at om man straffer seg selv så beholder man en del av kontrollen, slik at andre ikke trenger å invadere ens liv ved å utøve vold o.l. Det har hendt at skyldfølelse, skam og ønske om å straffe seg selv har til og med ført til selvmord. Det samme har frykt og trusler om straff gjort. Så hvorfor skal vi tenke slik, når vi har et valg? Vi kan bevisst velge å fjerne ordet straff fra både vårt ordforråd og sinn! Straff finnes ikke, med mindre vi velger det!

Alt som skjer, er en av to muligheter:

  1. Rene tilfeldigheter, også kalt flaks / uflaks. Har ingenting med hva du har gjort og ikke gjort å gjøre.
  2. Konsekvenser av dine handlinger. 

Men ingenting av dette er straff fra universet sin side. La oss ta et eksempel. Du har glemt å kjøpe billett på trikken og blir tatt i kontroll. Hvordan ser du på regningen du får? Ser du på den som straff mot deg for at du har glemt å kjøpe billett, føler du deg mistenkt og dømt for uaktsomt tyveri og setter deg selv i en offerrolle, eller ser du på dette som en ekstra mulighet til å bidra til fellesskapet, slik at kollektivtrafikken blir enda bedre? Jeg velger definitivt det siste. Om jeg betaler 32 kr eller 950 for en tur med trikken spiller ingen rolle for meg. I begge tilfeller bidrar jeg til fellesskapet, at vi får et kollektivnett som fungerer og som alle kan dra nytte av. Penger skal ikke definere hvordan vi føler oss som mennesker. Har du hørt noen som ble tatt i kontroll, som ble glad for å bidra til fellesskapet, med en kommentar om at "penger har jeg nok av, håper de kommer til nytte"? Neppe. De aller fleste motsetter seg denne regningen de ser på som urimelig, diskuterer og prøver å få medlidenhet - her setter de seg i en typpisk offerrolle hvor kontrolløren er autoritet som har altså tatt kontrollen over selvfølelsen til "offeret". Flere har gått til fysisk angrep på kontrollører på grunn av slike følelser - de ønsker å heve seg selv opp igjen.

Hvor mye vi har i lommeboka eller på konto skal ikke få lov å bestemme humøret og selvfølelsen. Penger gir oss mulighet til å velge hva vi ønsker å bruke dem på - enten fysiske varer eller tjenester, eller bidrag til fellesskapet som en enhet. Derfor mener jeg ordet "lærepenge" er mye bedre å bruke, enn "bot" og "straffegebyr". Begge de sistnevnte får oss til å føle oss lite verdt, som noen forbrytere som har gjort noe forferdelig galt og fortjener å betale for det... Istedet synes jeg flere skulle tenkt på at man heller betaler for den lærdommen man får, som man kan ha i bakhodet til neste gang en situasjon oppstår. For lærdom er jo verdifulle - derfor er det rett og rimelig at vi betaler for dem. Akkurat som fysiske varer og tjenester...

I Norge har vi det faktisk så godt, at vi har en mulighet til å slutte å ta ting for å være straff. Selv om jeg hadde blitt drept fordi noen ikke likte hva jeg hadde gjort, ville min siste tanke vært "nå starter jeg livet på nytt - ny sjanse". For reinkarnasjon er noe jeg tror sterkt på, og jeg vet at når kroppen dør, lever sjelen videre. Ofte vender sjelen tilbake til jorden for å fullføre sine oppgaver og få flere erfaringer.

Men nok om det. Tenk deg om. Hvordan føler du deg når du tenker ordet straff? Og når du tenker ordet lærdom? Det er to vidt forskjellige begreper om nøyaktig samme ting, og vi har valget om hvilket av disse vi vil bruke! Vi kan fritt velge å ufarliggjøre enhver situasjon ved å se på den som en lærdom snarere enn straff - vi blir mindre bitre, og går ut av dette med selvfølelsen i behold. En person som ikke ser på ubehagelige ting som straff, men som en erfaring, er vanskelig å knekke. Om du bare velger å se annerledes på ting, oppnår du en enorm mental styrke, som vil gi deg et fortrinn i alle dine relasjoner. Ingen skal kunne vippe deg av pinnen - alt du trenger å gjøre, er å fjerne ordet "straff" fra ditt ordforråd og ditt sinn.

Skal vi fjerne ordet "belønning" også spør du meg? Både ja og nei. Her har vi også et valg. Vi kan føle oss fortjent til belønningen, akkurat som straffen, eller føle oss likeverdig alle andre, og at vi får akkurat det vi trenger akkurat når vi trenger det - uavhengig av det vi har gjort. Belønningen er på en måte også en erfaring og lærdom, men en positiv en. Så ja, valget er ditt - husk at dine tanker former ditt liv og deg som person.

Du har kontrollen over ditt eget liv - den kan ingen ta fra deg.

Kjære "Jente 25"... Eller skal jeg kalle deg mobber?

Jeg husker ikke navnet ditt. Men du vet veldig godt selv hvem du er. Du begynte på eiendomsmeglingstudie på BI høsten 2005. Da var du 25 år gammel. Du var blond, pen og vellykket, sett utenfra. I samme kull begynte det ei 19 år gammel jente, akkurat ferdig med videregående. Jenta som hadde en turbulent oppvekst, og hadde mistet nesten hele sin familie før fylte 17. Hun hadde ingen tilhørighet, hun ble flyttet med tvang, tatt vekk fra sin mor og plassert i et annet land. Men viljen hennes var likevel sterk. Hun hadde stått imot en sekt bare 10 år gammel, og gjorde kraftig opprør mot mishandlingen hun ble utsatt for. 

Hun hadde tro på seg selv, akkurat som du hadde. Hun hadde de samme drømmene som deg - å bli utdannet og jobbe som eiendomsmegler. Hun sto ved siden av deg, og ville deg ingenting vondt. Hun ønsket bare å høre til i den samme gruppen hvor du var. Hun gjorde sitt beste. Læreren hadde valgt henne til gruppeleder, en utfordring hun var klar til å ta på strak arm. Dette skulle hun klare... Men oppgaven ble tatt fra henne - allerede da ble hun stemplet som udugelig.   Hun hadde ikke engang fått en sjanse. Hadde du noe med dette her å gjøre, jente 25?

Selv om den 19 år gamle jenta ikke forsto markedsføringsfaget så godt, så ba hun om hjelp - en evne hun har fått etter mange års øving. Hun klarte endelig å be om hjelp, og innrømme at dette forstod hun ikke. Hun husker den dag idag at oppgaven handlet om Levi's jeans, og hvordan dette merket har blitt så populært i markedet. Men istedet for å hjelpe henne med hennes utfordringer, så du ned på henne. Du sa at hun ødela for hele gruppen, ved å ikke forstå faget. Du mente det var hennes skyld om gruppen strøk i hele case-oppgaven. Du som var 25 år på den tiden, burde brukt din kunnskap og dine evner som voksen person, og hjulpet henne med det hun sleit med. Istedet tok du fra henne det hun hadde av tro på seg selv.

Fristen for innlevering av den tredje og siste oppgaven nærmet seg. Den 19 år gamle jenta forsto ikke hvorfor ingen i gruppen hadde tatt kontakt - oppgaven skulle jo løses i fellesskap? Men hverken emailer, sms eller telefoner ble besvart. Hun skjønte absolutt ingenting.

En dag, rett før innleveringsfristen gikk ut, møtte hun på deg og resten av gruppen, helt tilfeldig i korridoren. Hun spurte om ikke dere hadde tenkt å sette igang med oppgaven snart? Dere hadde jo 2 dager igjen på å løse den! Da fikk hun til svar - "Vi bestemte oss for å jobbe uten deg, da du har bidratt for lite til oppgaven. Du forstår jo ingenting, så vi vil ikke la din innsats dra ned våre karakterer". Dette var dine ord. Enda det er 11 år siden, så husker hun ordene dine den dag idag. Og du fikk, på en eller annen måte, resten av gruppen med deg. Du var vel en slik autoritær person folk så opp til - fordi du var voksen og "reflektert".

Jenta ble lei seg, men mest sjokkert - hvordan kunne en såpass voksen person tenke på denne måten? Hun gikk da til ledelsen. Ledelsen konkluderte med at dere hadde handlet ulovlig, i strid med skolens reglement, som er meget streng på ekskludering fra grupper. Hun fikk lov å signere under på levert oppgave, selv om hun ikke hadde vært med - for å kunne gå opp til eksamen.

Den dagen oppgaven skulle leveres, sto studentene i kø på det lille rommet. I det 19-åringen går bort for å signere, ser du stygt på henne, og brøler så hele forsamlingen hører det - "Ok, så du får lov å signere, men læreren skal jammen meg høre om hvor dårlig innsats du har gjort!"

Det har gått 11 år. 19-åringen har blitt en voksen kvinne, giftet seg og fått 3 barn. Hun har spilt i bl.a. "Hotel Cæsar" Og "Lilyhammer" sesong 1. Hun har vært i ledelsen for den norske bevegelsen mot barnekidnapping. Hun har snakket med mange i støttegrupper på Facebook, og mange har takket henne for god hjelp og gode råd. En julaften hun ble forlatt alene, stilte hun opp som frivillig på Alternativ Jul. Hun ønsket å snu det triste om til noe positivt, og være en ressurs for andre mindre heldige her i byen. Hun har i mange år stilt opp for de som har blitt mobbet og sviktet av andre, og som trengte hjelp for å komme seg opp igjen. Hun ser kun det gode i mennesker - og dessverre også i deg. Hun ser at du var vellykket kun på utsiden. Du var meget trist inne i deg, du sleit med deg selv, og hun skulle ønske hun kunne se det på den tiden - slik at hun kunne hjelpe også deg. Hvordan går det med deg idag? Har du fått det bedre, det du ønsket deg i livet? Har du fått hjelp til å takle dine utfordringer og frustrasjon, som du dessverre tok ut over "de svake" den gangen du var yngre?

Den da 19 år gamle jenta ble dessverre aldri eiendomsmegler. Hvorfor? Selv om hun fikk lov å gå opp til eksamen, gjorde hun ikke det. Hun gav opp. Hun følte seg såpass mislykket faglig at hun følte det var ingen vits i å fortsette. Det tok henne 4 år å begynne på nye studier, innen et annet felt, som hun heller ikke har fullført, fordi hun strøk i et fag hun trengte hjelp i. Hun klarte ikke lenger be om hjelp, og gav opp da også... 

Årene som fulgte, husker hun ikke mye av. De var preget av dårlig selvtillit, spiseforstyrrelser, selvskading, krevende venner, destruktive forhold og underbetalte jobber. Hun hadde stadig skyldfølelse, og endte ofte opp med å ta på seg skylden for ting hun ikke hadde gjort - bare for å avslutte en krangel eller tilfredsstille de rundt henne. 

Sakte men sikkert jobbet hun seg ut av depresjonen, og bygget opp selvfølelsen sin igjen bit for bit. Helt alene, og etter hvert med hjelp fra sin ektemann, klarte hun å utvikle seg selv, å få tro på seg selv igjen, og til å igjen ane håp om at hun kunne bli til noe. Først 28 år gammel forsto hun at hennes drøm var å hjelpe andre mennesker som sliter med de samme utfordringene hun har klart å mestre. Hun kan endelig se på seg selv og sin vonde fortid som en ressurs for andre, en som kan gjøre en forskjell. Men hun husker ordene dine fremdeles, de har brent seg fast i minnet for alltid. Hun husker også ditt ansiktsuttrykk, og hvor mye hat det utstrålte. Hat mot en yngre person, som bare ønsket litt hjelp i faget.

Hvorfor gjorde du dette? Fordi du selv var flau over å være den eldste på studiet? Du ønsket å være leder - for å utøve makt mot de du så på som svakere enn deg. Men du var ingen god leder skal jeg si deg. En god leder trykker ikke ned sine medarbeidere. Han eller hun løfter dem opp, og hjelper dem videre. 

Hvordan går det med deg idag, "Jente 25"? Jeg håper nå at du har blitt såpass voksen at du har forstått konsekvenser av dine handlinger. 

Godt nytt år!

Jeg har ikke fått skrevet så mye på bloggen det siste året, dessverre, men lover å skjerpe meg! Dessuten skal den nå handle om noe annet enn filmsett og livet foran kamera har jeg bestemt. Jeg er igjen ute i jobb (vært det siden juli) og dessuten fått en liten baby i hus, lillesøster som ble født i begynnelsen av oktober. Vært ganske travelt, og jeg har selvfølgelig nedprioritert alt som går an, inkludert ekstrajobber og filmoppdrag... å jobbe fullt når man har en liten baby, er tøft, spesielt det at jeg dro rett fra jobb til fødestuen, og var tilbake på jobb igjen 3 uker senere...

Jeg får muligens en ny blogg etter hvert, men det får vi ta som det kommer.

For øvrig hørte jeg rykter om at Åndenes makt har vært på besøk hos naboen av svigermor så det blir artig å følge med!

Godt nytt år!

Debatt: Tenk deg om før du blir med som statist i tv-serien Anno

Jeg kom nylig over følgende debattinnlegg, som jeg støtter fullt ut. Endelig noen som tør å si ifra, og gå ut med det som vi alle tenker. Det er rett og slett urimelig at folk ikke skal få betalt for å faktisk gjøre en jobb, eller at betalingen er i form av at dette er "gøy". Det er mange år siden jeg syntes det var gøy å se en TV-produksjon bli laget, da var jeg vel 13 år og satt i publikumssalen til NRK-serien "Kokkekamp" høsten 1999... Ja, så lenge siden er det faktisk at jeg syntes dette var gøy! Når jeg senere begynte å gjøre annet enn å sitte i salen og se på et program bli laget, dvs ta regi, gjøre bestemte ting osv som skulle skape bakgrunnen i en TV-serie eller film, har jeg sett på dette som en jobb. En jobb er noe man skal ha betalt for å gjøre, akkurat som i andre yrker. For meg er dette nemlig et yrke, og ikke en hobby.

For øvrig jobbes det med å starte opp Aktørforeningen, som på sikt har som mål å bedre lønns- og arbeidsvilkår for oss aktører som ikke er omfattet av Skuespillerforbundet. Dette er et spennende, men krevende prosjekt som vi håper vil gi resultater på sikt.
 

Jeg finnes, jeg også.

Det virker stadig som at min egen familie er skuffet over meg for at jeg ikke er dyktig nok. For at jeg kun fikk 1-2 stk karakterer 6 på vitnemålet fra VGS. Hva skal man forvente? At etter alt jeg har vært igjennom, skal jeg klare å prestere på høyt nivå? Jeg vet at slekta mi består av mange flinke folk, og historien strekker seg langt tilbake i tid. Jeg føler meg ofte som et utskudd fordi jeg ikke er like flink. Fordi jeg hverken er fysiker, matematiker, professor eller utmerker meg på andre måter. En gang var jeg også flink. Jeg skulle bli den neste i rekken av dyktige folk, og var på god vei. Inntil den dagen.

24.6.1996. Jeg var 10 år jeg den dagen jeg landet på gamle Fornebu flyplass sammen med min far. Dagen jeg satte mine bein på norsk jord for første gang, og allerede ønsket å dra hjem igjen. Dagen jeg gikk en usikker fremtid i møte. Jeg ble revet vekk fra alt. Alle rutiner ble brutt. Alt jeg hadde rundt meg, var borte. Tryggheten var ikke der lenger. Familien var splittet. Jeg hørte ikke til lenger. Jeg hadde blitt fremmed, nesten over natta. Den dagen visste jeg allerede noe om hva som ventet meg - at mitt gamle liv var knust, og jeg måtte bygge det opp igjen bit for bit. Jeg var bare 10 år gammel, men forstod langt mer enn de fleste av mine jevnaldrende. Den dagen ble jeg brått voksen.

De som nå er skuffet over at jeg ikke har kommet lenger i livet, at jeg ikke er faglig flink, vet ikke hvor mye ressurser jeg har brukt bare på å finne meg selv og min plass i dette landet. Å bygge livet mitt opp igjen, bit for bit. Det tok meg 20 år å finne meg til rette, og igjen begynne å trives i eget liv.

Jeg fullførte ikke skolen med 6 i snitt. Jeg fullførte ikke bachelor i IT, selv om jeg kun mangler 5 poeng. Jeg kom heller ikke inn på Teaterhøyskolen. Det er mye jeg en gang ikke har startet på fordi jeg var redd for å mislykkes. Likevel har jeg prestert mye mer og overgått meg selv på andre plan som ikke er synlig på utsiden og som heller ikke gir diplom. Men det krevde større innsats enn noe annet.

En dag håper jeg at også jeg kan klare å få til noe stort i livet. Å gjøre familien stolt. Å ikke skille seg ut som et middelmådig utskudd som har gått i glemmeboka hos halve slekta. Jeg håper å kunne vise en dag at også jeg får til ting, at jeg også kan bli noe, at jeg strekker til og ikke er mislykket.

For jeg finnes, jeg også.

Kjære naboer og deres besøkende!

Vi bor i blokk, og har stor forståelse for at folk kan ringe på feil en gang iblant. Men, det vi ikke har forståelse for er når dette skjer midt på natten!

Klokken kvart over to i natt ble vi bråvekket av noen som ringte på, dette er ikke greit! Helg eller ikke, vi bryr oss ikke om det. Vi trenger søvn. Vi har et barn på 1,5 år som bråvåknet og begynte å gråte, og jeg er 5 mnd på vei i tillegg. Å bråvåkne slik stresset både meg og babyen,og jeg ble liggende våken, kjempeskremt, i nærmere en times tid. I tillegg var det en del høylytte folk og bråk ute i gangen. Synes dere dette er greit, om noen hadde gjort sånt mot dere, spesielt om dere har barn som ligger og sover?! Dette er ikke greit!

Nå har vi skrudd av ringeklokka, så fra nå av er det ingen hjelp å få fra oss om noen har låst seg ute fra hovedinngangen, om det er vaktmester som skal inn eller  venner som plutselig finner på å komme på besøk her uanmeldt. Nå er det nok at folk ringer på hos oss til alle døgnets tider. Vi skrur den på kun når vi venter besøk fra noen vi vet skal komme. 

Det er sikkert mange som kjenner seg igjen, så del gjerne innlegget videre.

Sceneskrekk - en lidelse, ikke dårlig prestasjon

Jeg vil veldig gjerne ta et oppgjør med ukulturen som herjer i underholdningsbransjen. Trenden med å baksnakke, le av og henge ut andre mennesker. Talentkonkurranser er noe som har eksplodert i antall de siste årene. Og for hver person som kommer langt nok til å kunne kalle seg finalist, finnes det et hundretalls mennesker som av forskjellige grunner har måttet forlate konkurransen, ofte med hengende hode, halen mellom beina og lua tredd langt nedover ansiktet... Selvfølgelig i metaforisk betydning. Det alle disse menneskene har til felles, er at de har prøvd - og feilet.

Er konkurransens tapere virkelig talentløse, eller er dette kun en illusjon skapt av underholdningsbransjen selv? Bare se på Idol. Kommentarer som "Dette var rett og slett elendig", "Jeg ser at du synger, men skjønner ikke hvorfor" og "Du burde finne på noe annet enn sang" hagler ned og knuser drømmene til unge håpefulle som inntil nå har hatt troen på seg selv. Mange går fra konkurransen med svært svekket selvtillitt, og gir opp både musikk og sang for alltid. Er man heldig, lar man det prelle av seg og fortsetter med sangtimer eller hva det måtte være, men dette krever en sterk psyke og viljestyrke, noe langt ifra alle er i besittelse av.

Men hvorfor er det slik at folk som gjør det meget godt på øving, plutselig ikke klarer å prestere når de står der foran dommere og skal bli vurdert? Vel det skal jeg prøve å fortelle deg. Jeg lider nemlig av sceneskrekk selv. Ja, jeg som har vært smårolleaktør og skuespiller i over ett tiår, sliter faktisk med noe så ødeleggende som sceneskrekk.

Fra 1992. Bildet ble tatt på musikkskolen - før sceneskrekken.

Året var 1992. Jeg var seks år gammel. Enda hadde jeg troen på meg selv. På den tiden kunne jeg spille avanserte pianostykker, og håpet å kunne stå på den store scenen en gang. Men så kom slagene - en etter en. Første gang jeg ble utsatt for en konkurranse, husker jeg at det stod mellom meg og en annen jente. Den av oss som lærte stykket godt nok og fremførte dette best, skulle bli valgt ut til å spille på en konsert som skulle holdes. Min mor var sikker på at jeg kom til å bli den som skulle stå på scenen og fremføre stykket, hun hadde troen på meg men samtidig la også enormt mye press. Jeg fikk panikk. Bare tanken på å tape, var uutholdelig for meg. Jeg fikk såpass prestasjonsangst og var så redd for å skuffe både min mor, læreren og andre i vår omgangskrets, at dette ble for mye. Den dagen jeg og den andre jenta skulle konkurrere og bli bedømt av læreren som så skulle ta avgjørelsen, møtte jeg angsten min for aller første gang. Jeg gikk helt i stå. Fingrene ville ikke bevege seg, og jeg fikk jernteppe. Plutselig husket jeg ikke så mye av det jeg hadde lært, og hadde flere feil enn første gang jeg øvde hjemme. Og jo flere feil jeg gjorde, desto verre ble det. Jeg var inne i en ond sirkel som jeg desperat prøvde å bryte meg ut av, uten hell.

En annen gang var jeg med i en liten konkurranse som ble holdt på skolen. De ti beste var lovet gaver. Jeg husker at en etter en ble ropt opp, men navnet mitt uteble. Fortvilet kom jeg bort til dommerne og spurte, men fikk til svar at "Dessverre, du var ikke bra nok". Dette husker jeg som om det var igår, enda det er 24 år siden nå. Jeg hadde aldri før følt meg så mislykket. Jeg løp bort til min mor og brøt helt sammen. Fremdeles var jeg 6 år gammel. Men jeg fortsatte. Jeg spilte, øvde minst to timer daglig og prøvde mitt beste. Likevel tok sceneskrekken meg gang på gang. Fire år senere mistet jeg motet, og gav opp. Jeg sluttet.

Jeg var bare et barn. Men likevel var jeg utsatt for et press som ikke engang voksne folk kan håndtere. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg forstår, og føler med de som har klart å komme så langt som å utfordre seg selv i talentkonkurranser og feilet.

Fra Idol audition 2002

Året var 2002. Jeg hadde blitt 16 år, og meldt meg på Idol for aller første gang. Jeg gledet meg stort. Jeg øvde og øvde, og det virket som at jeg kom til å gjøre det strålende. Men når dagen var der og jeg hadde ventet mange timer på tur, og endelig stod der... Da følte jeg at jeg kom til å besvime. Stemmen min skalv. Jeg var uvel. Nå var den store sjansen der, og jeg måtte på liv og død ikke ødelegge den. For hva om jeg feilet? Hva skulle alle andre si om meg? Hvem skulle jeg være i mine egne og andre sine øyne? En taper? Eller en som faktisk har talent og kan gjøre det bra?

Denne gangen gikk jeg faktisk videre til hovedaudition. Men der stoppet det. Jeg ble sendt hjem med beskjed om å øve mer, og prøve igjen senere. Jeg var fortsatt ung og hadde potensiale. Så det gjorde jeg. Jeg øvde i to år til. Og plutselig stod jeg på den samme plassen igjen - to år senere - og hadde det like ille, om ikke enda verre enn første gang. Jeg hadde flere år med mobbing og utestenging bak meg, og det eneste jeg ønsket, var å bli sett og akseptert for den jeg var. Jeg ønsket å bli noe stort, for å vise at jeg kan - jeg er ingen taper som bør holdes utenfor, jeg er ingen raring som man bare ler av og baksnakker. Ja, jeg var kanskje litt spesiell i klesstilen, men jeg var fortsatt et menneske med følelser og evner til å oppfatte situasjoner - ja til og med et mer fintfølende nervesystem enn 80 % av befolkningen. Jeg forstod hva folk tenkte om meg og om de dømte meg, bare av å se på dem...

Jeg ønsket så inderlig å gjøre det bra. Men sceneskrekken tok meg. Og verre ble det. Jeg skalv både i kroppen og stemmen. I det jeg sang, forstod jeg selv hvor ille det hørtes ut. Og jeg så at dommerne ikke var fornøyd. Jeg ba om å ta sangen om igjen. Men ble da gjort til latter, med beskjed om at de ikke skjønte hvorfor jeg sang... Jeg ble utrolig lei meg. Jeg var 18 år og hadde hele livet foran meg, hadde aldri hatt kjæreste engang, jeg følte meg ikke bra nok både i utseende og personligheten, og alt jeg trengte var en bekreftelse på at jeg var bra nok. Dessverre kom denne pinlige episoden på TV, og attpåtil to ganger (under både audition-rundene og

 2004
Idol 2004.

finaleprogrammet, hvor jeg ble hengt ut på det groveste ved å bli kåret til nr 3 av de 5 verste). Jeg ble mobbet resten av tiden på videregående. Begynte å skulke, og karakterene stupte. Fra å være en flink elev ble jeg nærmest en opprørsk bråkmaker. 

Og ikke nok med det - flere år senere fant jeg klippet på youtube, med meget sårende kommentarer som faktisk ikke var annet enn hets, latterliggjøring og trakassering. Til og med navnet mitt klarte de å gjøre narr av! Jeg angret da på at jeg hadde sagt hva jeg het. Skulle helst vært anonym, med ansiktet sladdet... Men eneste jeg kunne gjøre, var å klage til Youtube. Etter mye venting og frem og tilbake fikk jeg endelig fjernet videoen med bakgrunn i at denne var krenkende. Men opplevelsen har fulgt meg langt inn i mitt voksne liv. Om jeg sang foran venner, fortalte de hvor flink jeg var, men jeg trodde nesten ikke på det. Jeg måtte ha 2-3 drinker innabords for å i det hele tatt klare å synge karaoke på fest.

Året var 2006. Sceneskrekken har nå også klart å ta fra meg gleden jeg hadde av å danse. Jeg hadde drevet med dans store deler av ungdomstiden, og hadde drømt å starte en egen danseklubb for ungdommer. En dag jeg og ei venninne gikk tur, snakket vi om fortiden. Vi pleide å danse sammen. Men så sa hun rett ut at jeg var en dårlig danser. Helt elendig, faktisk. Da gav jeg opp dansen. Hva er vitsen med å prøve, om man uansett ikke er bra nok? 

Året var 2013. Jeg hadde endelig lagt Idol-fiaskoen bak meg. Jeg hadde brukt mange, mange år på å bearbeide det vonde, og hadde så smått begynt å få troen på meg selv tilbake igjen. Da hadde jeg også jobbet foran kamera i flere år, og skuespill hjalp meg veldig til å minske prestasjonsangsten. Jeg fikk sjansen til å fremføre en sang, eller faktisk to sanger som jeg hadde laget, på et arrangement som skulle holdes i Trondheim.

Fra 2006. Når livet var en kamp mot prestasjonsangsten.

Riktig nok uten lønn da dette var et privat initiativ og med et rent veldedig formål. Et formål jeg selv støttet fullt ut. Jeg betalte fly, kost og losji av egen lomme, og dro alene. Jeg hadde øvd nesten daglig i forkant, og blitt trygg på at denne gangen klarer jeg det - og får endelig satt et punktum på sceneskrekken som har plaget meg så lenge jeg kunne huske meg selv. Men igjen skjedde det. På scenen var alt så uvant - dette var et arrangement på torget, uten mulighet for generalprøve på forhånd. Jeg hørte hvor annerledes stemme jeg fikk i det jeg begynte sangen, og fikk helt panikk - jeg hadde bommet på tonen. Igjen kom skjelvinga. Jeg stivnet av skrekk. Prøvde å distansere meg fra situasjonen, visualisere at jeg fortsatt er alene og øver - men klarte det ikke.

Jeg fikk så angst at jeg trodde jeg skulle besvime der og da, men klarte å fullføre begge sangene. Riktignok gikk det bedre med sang nr 2 enn nr 1, men jeg må ærlig innrømme at jeg led meg igjennom det. Dette skulle være en gledens dag for meg, likevel ble det en skrekk av verste sort. 

Året var 2015. Jeg hadde rukket å både gå ut av mitt forrige forhold, møte en jeg ikke turte å date tidligere (fra mine gamle år med dårlig selvbilde), gifte meg og få barn. Min mann har alltid vært kjempesnill og forståelsesfull. Han har sett meg bak angsten, bak alt det som hindret meg i å satse, alt som gjorde at jeg gav opp nesten før jeg hadde begynt. Alt dette gjorde at jeg gradvis fikk selvtilliten tilbake, og begynte å føle meg mer og mer vellykket - jeg mestret det å være mor, kone og en god samtalepartner både for min mann og mine venner. Jeg lærte meg å lage mat (ja, jeg klarte ikke det før pga spiseforstyrrelsene jeg hadde utviklet i tidligere år), og fikk stadig ros for hvor flink jeg var. Jeg hadde også opplevd å få rolle med replikk i serien Lilyhammer. Men jeg satt foran TV-en med en skrekk og klump i halsen, og lurte på om jeg turte å se meg selv spille... Men det gjorde jeg, og selv om jeg var min egen verste kritiker så var ikke noen andre i nærheten av enige i min egen bedømmelse av egen prestasjon. Alle som har sett meg sa at jeg gjorde det kjempe bra. Serien har senere blitt solgt til bl.a. USA i tillegg til flere andre land (om jeg ikke tar helt feil nå). Første sesong ble en kjempe suksess, og den var jeg så heldig å medvirke i!

Jeg var fortsatt i Facebook-gruppen for de som hadde med arrangementet i 2013 å gjøre, og jeg likte å være med å planlegge events og diskutere saker. Jeg hadde ikke fått mulighet til å synge igjen, noe som arrangøren forklarte med at opplegget var noe annerledes og programmet var allerede fylt opp, dermed var det ikke plass. En forklaring jeg aksepterte og tenkte at ok, jeg kan alltids spørre senere. Plutselig får jeg høre av en av medlemmene om den egentlige grunnen til at arrangøren sa nei til at jeg skulle synge. Hun hadde visst gått bak min rygg og fortalt hele gruppen om hvor elendig jeg var første gangen. Dette var en dolk i ryggen av verste sort. Et svik jeg aldri kunne mistenke henne for. Hun som var så snill, og virket så vennlig og forståelsesfull. Men jeg hadde tatt grundig feil. Hadde hun virkelig hatt forståelse, hadde hun gått til meg direkte og gitt meg noen gode råd, snakket med meg om det som plaget meg, om hvorfor ting skjærte seg... Men istedet gikk og baksnakket meg på denne måten. Jeg som har vært så hjelpsom, stilt opp 3 år på rad for egen regning, og gjort veldig mye for både gruppen og arrangementene. 

Men nå klarte jeg ikke mer. Jeg gikk ut av gruppen. Og la sangkarrieren på hylla - denne gangen for godt. Sceneskrekken hadde vunnet, den hadde tatt knekken på meg og fullstendig ødelagt min selvtillitt enda en gang. Jeg husker ikke hvor lenge jeg var såret og lei meg etter dette, men det var lenge nok. Jeg viste det ikke. Jeg beholdt mitt ansikt. Men innerst inne var jeg bare et fullstendig kaos av uhåndterlige følelser.

Jeg ble redd. Redd for å bli bedømt, baksnakket, gjort narr av. De som har vært med på å more seg på min bekostning og tatt dette for å være festlig og underholdende, de har null forståelse og empati. For bak enhver fiasko jeg har hatt, ligger det en lidelse. Sceneskrekk. En angstlidelse jeg har prøvd å bekjempe i mange år, men dessverre tapt. En lidelse som har gjort at jeg har måttet slutte med musikk. Og jeg har utviklet en frykt for å snakke i forsamlinger. Enda husker jeg tilbake på barneskolen hvor jeg ble ledd av hver gang jeg rakk opp hånda og sa noe i klassen. Men heldigvis klarer jeg den dag idag å ha et normalt liv, så lenge jeg unngår å stå på scenen. Jeg kan spille i film, og muligens teater - men aldri synge. Skuespill er nettopp det det er - et spill. Man spiller en rolle, man er ikke seg selv. Det trives jeg med. For når jeg står foran kamera, er jeg en annen. Jeg er ikke fullstendig blottlagt og i fare for å bli dømt opp og ned. Jeg er en karakter.

Kanskje noe å tenke på, for alle de som ler av dem som gjør det dårlig i talentkonkurranser? Noe å tenke på, at bak hvert ansikt så ligger det en historie vi ikke kjenner til. Hvert menneske bærer på en bagasje. Hver og en har tilbakelagt timevis av øving, forberedelser og søvnløse netter. En person som kommer inn på audition med tro på seg selv, og går ut igjen med kun små biter av det som en gang var håp og drømmer. En person som mister fullstendig troen på seg selv i det vedkommende blir latterliggjort i beste sendetid, kun for å prøve å gjøre sitt beste. Disse menneskene fortjener ros og anerkjennelse, kun for å ha klart det som virket uoverkommelig, trosset frykten og gått ut på scenen.

Følelsen av å ikke være bra nok unner jeg ingen. For jeg har vært der selv, og tapt mine beste år. Først 30 år gammel har jeg igjen fått livet mitt tilbake, nesten helt slik det en gang var, for mer enn 24 år siden. Da jeg enda var et barn, med blanke ark - og fikk lov til å være meg selv.

Sceneskrekk er en lidelse, ikke dårlig prestasjon.

Hvem er hvem i filmbransjen?

Dagens ord 16.5.16

Fra statist til optimist

Misforstå meg rett, jeg tar fortsatt filmoppdrag. Men det finnes da mye mer å skrive om enn akkurat det! Ja, det dukker opp spennende oppdrag av og til og det er en hårfin balanse å blogge om disse. Det er oftest ikke lov å publisere bilder fra sett, og heller ikke avsløre hva man har vært med på. Så da gjenstår det jo bare å skrive litt om oppdraget uten å si når og i hvilken sammenheng dette kommer ut. Jeg føler at mange mister interessen av å lese såpass anonymiserte innlegg... Eller tar jeg feil?

Uansett, nå har jeg bestemt meg for at bloggen skal handle om mye mer enn kun filmroller. Jeg har nemlig bestemt meg for å bli en ordentlig optimist - en som tar utfordringer på strak arm, ser løsninger bak ethvert problem og aldri mister motet. Jeg er lei av å stadig ikke fullføre ting fordi jeg mangler tro på meg selv. Nå vet jeg at alt er opp til en selv, og innsatsen en legger i sine prosjekter.

Håper med dette å kunne inspirere flere til et mer positivt syn på livet :-)

Fredag den 13 - hell eller uhell?

Er det noen som har merket at de som er ekstra uheldig på fredag den 13, er de som er mest overtroiske og dermed starter dagen med negativ innstilling? Neppe tilfeldig... Selv har jeg hatt en strålende dag - fordi jeg bestemte det 😉 selv værmeldinga slo feil. Ble varmere enn først varslet ☀

Tankene våre styrer vår hverdag og våre liv. Vi bestemmer over våre egne tanker. Så egentlig bestemmer vi selv om vi har det godt eller dårlig, alt ettersom hvor fokuset ligger. Så, en person som bevisst forventer at fredag den 13 bringer ulykke, vil automatisk legge merke til hver minste negative hendelse og overse alt som er positivt. Vedkommende vil da se på fredag den 13 som ulykkesdag. En positivt innstilt person derimot, som forventer å få en fin dag, vil handle motsatt og legge merke til det positive istedet. For denne personen er fredag den 13 en lykkedag.

Konklusjonen er, at denne dagen (og alle andre av årets dager) kan bli akkurat så bra eller dårlig som vi gjør den til ved hjelp av våre tanker og mentale innstilling.

For bare noen år siden hadde jeg selv farget livet mitt svart. Jeg så kun det jeg var misfornøyd med, og gikk inn i en depressiv tilstand hvor jeg sluttet å leve. Jeg eksisterte. Problemene ble for mye å håndtere. Men for 3 år siden kom vendepunktet. Jeg ville ikke ha det slik lenger. Så jeg tok ansvar for mitt eget liv og innså at det var opp til meg å komme meg ut av det livet hvor jeg mistrivdes, og ta en sjanse. Jeg forlot det kjente og relativt trygge, for å legge ut på en vei mot det totalt ukjente. Uten å vite hverken hvor veien skulle føre meg, eller hvem jeg kom til å møte. Men en ting visste jeg - veien ble til mens jeg gikk, og dermed var det helt opp til meg å forlate mitt gamle liv og forme det nye helt fra scratch. Jeg bestemte meg for hva jeg ville ha, nesten ned til hver minste detalj, og nådde målet året etter. Nå prøver jeg å stole på at sammen med ethvert problem som dukker opp, kommer det også en løsning. Vi ser den bare ikke umiddelbart, men den er der. Ingen utfordring er håpløs eller umulig å løse.

Akkurat som pessimisten ser glasset som halvtomt, ser optimisten det som halvfullt. Der hvor pessimisten ser problemer, ser optimisten muligheter. Der hvor pessimisten ser det som mangler, er optimisten takknemlig for det som finnes.

Ser du det gode eller dårlige i ditt eget liv?

Endelig frisk - enn så lenge

Da er den endelig her - sommeren! Jeg har ventet lenge og tålmodig på den. Nå nyter jeg varmen, og ikke minst å være helt frisk og symptomfri. Ja, det er helt sant at jeg er kuldeintolerant og har Reynaud's syndrom, noe som gjør meg syk store deler av året. Likevel anser jeg ikke sykdommen som alvorlig nok til å slippe å jobbe, så jeg har relativt høy terskel for sykmelding.

I tidlig vår var jeg syk i over 2 måneder i strekk. Hele februar og mars, samt deler av april. Først nå kan jeg puste lettet ut og vite at så lenge sola titter frem, vinden holder seg unna og temperaturen ikke kryper under 20 grader så er jeg symptomfri. Får bare håpe det varer, helst så lenge som mulig og blir så varmt som mulig. For jo lengre og varmere sommeren er, jo bedre rustet er jeg til å tåle vinteren.

Ukens innspilling

En dag denne uken gikk turen til en russisk ambassadefest.

Det er vel sjeldent jeg får en rolle og en scene hvor jeg passer midt i blinken :-)

Selv om det ble en del venting så hadde vi det veldig gøy. Det var topp stemning hele veien. Jeg fikk komme kl 13 da jeg skulle jobbe til 12, men glei rett inn og det var bruk for meg ut over ettermiddagen. Og ble ferdig en time før estimert tid.

Meget fornøyd med dagen :-D

I disse oppsigelsestider...

Nå har jeg vært med på litt av hvert i det siste. Idag var det opptak til en ny serie som kommer senere

Forrige uke hadde jeg rollen som en av mange som skulle bli oppsagt i et firma. En problemstilling som berører veldig mange for tiden. Jeg sliter ikke akkurat med oppsigelse, men det å ikke finne meg jobb. Med 100 søkere per stilling og en prosent sjanse for å få jobben blir man rett og slett demotivert... Så jeg har ikke annet valg enn å fortsette å holde det gående med det jeg gjør, og håpe på det beste.

Frykt...

De siste dager, uker...

Det har ikke vært lett i det siste. Å holde styr på alt som skulle skje, utfordringene i hverdagen, økonomien som svikter, å holde styr på alt, å bli kvitt en halsbetennelse jeg ikke hadde tid til og bli overmannet av en fryktelig trøtthet hver kveld når ungen har lagt seg...

Det har nå vært noen dager jeg/vi var på oppdrag. Kan dessverre ikke si hva det var opptak til, eller legge ut bilder fra sett men prøver så godt jeg kan å oppdatere bloggen uten å avsløre for mye... Kan dog si at jeg blir å se i Hotel Cæsar igjen til høsten :-)

Kjære festløve!

Hyggelig at du koste deg på nyttårsaften med god mat og drikke og i godt selskap. Men det er ikke like hyggelig for oss som går tur dagen etterpå å stadig tråkke på glasskår fra flasker du bare har slengt fra deg midt på Bogstadveien! Det er faktisk mange som triller barnevogn her i området, og for oss er det meget slitsomt å måtte gå i sikksakk for å unngå å tråkke eller kjøre på glasskår som ligger spredt langs hele gata. Jeg observerte minst en knust flaske for hver 10.meter jeg gikk! Det er ca 100 flasker for mye, det!

Tenk, det var gøy for deg å slenge fra deg flaska i natt, men hvor gøy blir det for meg idag å plutselig få punktert dekk på vogna når alle butikker er stengt, eller i verste fall skade meg om jeg er så uheldig og tråkker på et glasskår som går igjennom skosåla? Og når jeg sitter der i køen på legevakta, tro meg - jeg kommer til å forbanne enhver person som ikke har giddet å bruke søppelkassene. For de er der av en grunn - for at det skal være hyggelig for alle å ferdes ute! Og da mener jeg alle, ikke bare dere festløver som tror dere eier gata.

Håper du tenker deg om to ganger før du slenger fra deg en glassflaske igjen.

Godt nytt år til alle mine venner og følgere!

Håper 2016 vil bli et spennende år med gode opplevelser, feires ihvertfall i godt selskap (selv om minsten har lagt seg) :-)

Legg merke til det gode, og la det vonde passere forbi.

Lik lønn for likt arbeid, takk!

Jeg har ikke fått skrevet innlegg på en stund da det har vært litt travelt med jobb - jeg er nemlig julehjelp i en butikk, og har tilbrakt store deler av desember måned med å selge skinnprodukter ute på julemarkeder. Ganske kul jobb i grunn, jeg trives :-) Nå rett før jul er det jo ganske hektisk - alle skal drive og handle. Derfor ble det veldig mye jobb på meg. 

Vel, tilbake til start. For å være ærlig, så vet jeg ikke hvilket bein jeg skal stå på. Jeg har drevet og samlet meg i en ukes tid for å skrive dette innlegget - jeg har rett og slett ikke hatt ord, inntil idag. Forrige tirsdag skjedde det noe som jeg måtte la synke litt inn. Jeg har litt blandede følelser rundt hendelsen - både hva produksjonsselskapet angår, og i forhold til mine egne kollegaer.

Eneste fridagen jeg har hatt de siste 2 ukene var forrige tirsdag. Og da klarte jeg jo selvfølgelig ikke å la være å se etter filmoppdrag. Jeg har måttet sette nederste grense for akseptabelt honorar på 1000 kr, for at dette skal lønne seg for meg å bruke mine nokså få fridager til. Så kommer jeg over et tips om en jobb på Facebook, hvor de tilbyr 1000 kr. Jøss, 1000 kr? Denne må jeg bare slå til på! - Tenkte jeg der og da. Jeg var i grunn for sliten til å ta en jobb med 500 kr i honorar, da jeg hadde jobbet flere dager i strekk på markedet, men siden de fristet med 1000 kr så måtte jeg ta dette til vurdering. Som med folk flest, er jo økonomien ekstra stram rundt juletider og en tusenlapp ekstra her og der kommer godt med.

Men vent litt... Denne ser jo litt kjent ut! Så da går jeg inn på statist.no og blar litt nedover på siden - joda, der ligger annonsen jeg opprinnelig hadde sett, men valgt å ikke søke på grunnet lang dag og lav betaling. Ski er jo en lang kjøretur unna (30 minutter fra Oslo er ikke så nærme som man skulle tro!) og man bruker en del bensin og bompenger på veien. Tog og buss var uaktuelt for min del, da det hadde kostet det dobbelte, tatt lang tid og vært meget tungvint.


 

Har de økt lønna nå tro? Ifølge min gode kollega var jo det tilfelle! Dette måtte jeg bare finne ut av. Så, etter å ha sendt inn henvendelse på oppdraget, fikk jeg følgende til svar:


Dette spørsmålet har jeg aldri fått før. De har jo annonsert både i lokalavisa og på statist.no. Jeg fikk et umiddelbart inntrykk av at her var det snakk om hvor mye jeg forventet i honorar, alt ettersom hvor jeg hørte om prosjektet. Hadde jeg lest om dette i følgende avisartikkel, eller på statist.no, så ville det vært naturlig å anta at jeg aksepterte 500 kr i betaling. Men jeg svarte ærlig, at jeg er en bekjent av ***, som hadde tipset meg om dette. Jeg nevnte også at jeg hadde fått høre litt forskjellig angående honoraret, noen sier 500, andre sier 1000 kr, og ønsket å få vite hva som var rett. Men da hørte jeg plutselig ingenting mer fra vedkommende... Vel vel, hun hadde nok skjønt at jeg er en bekjent av en som ble lovet 1000 kr og derfor forventet jeg samme honorar, noe de tydeligvis ikke ville gi meg, så de valgte meg bort, rett og slett.

Mer styr ble det ikke ut av det, og jeg hadde en velfortjent fridag sammen med min mann og vår sønn, som selvfølgelig har savnet meg de dagene jeg hadde jobbet.

Senere kom det frem noen meget interessante fakta. Siden vi snakker sammen på Facebook, er det veldig lett å avdekke når ikke alt er slik det burde være. Kommentarene under det opprinnelige innlegget lot ikke vente på seg - her var det mange som fikk kontrabeskjeder om alt fra honorar til oppmøtetider. Og noen har til og med fått invitasjon via privat melding, hvor vedkommende ble tydelig lovet 1000 kr. Hva i alle dager holder Fantefilm på med?! Dette skulle ikke vært lov! Å kontakte enkelte "utvalgte" i en privat SMS, til en helt ordinær statistrolle uten replikk, og love dem dobbelt honorar av det de har lovet til alle andre, som hadde svart på annonser. En annen som sendte inn forespørsel om å være med, fikk derimot beskjed om at de ikke kunne betale mer enn 500. Hva gjør at noen er "mer verdt" i produksjonens øyne enn andre? Hvorfor tilbyr de enkelte "utvalgte" dobbelt honorar, mens de til andre svarer at de ikke har mulighet til å betale mer enn 500? Ikke vet jeg hvem avsenderen av meldingen er, men dette fikk meg til å se rødt. Flere har kommentert om at de fikk beskjed om å være med, men produksjonen hadde ikke mulighet til å betale mer enn 500 kr i honorar. 

De som ble lovet 1000, fikk beskjed om å holde kjeft.


Det er mulig det har vært kommunikasjonssvikt - noen har trodd det var 1000 kr, mens andre mente det var 500, alt ettersom hvem man snakket med. Det jeg reagerer på, er at produksjonen, istedet for å beklage for misforståelsen, lagde enda mer krøll ved å oppfordre de 4 som fikk dobbelt honorar om å holde kjeft.

En annen ting som fikk meg til å reagere - og her må jeg dessverre arrestere noen av mine gode venner og kollegaer - når du hører ordet veldedighet, får du ikke andre assosiasjoner enn til din egen lønnsslipp? Jeg ble selv revet med i diskusjonen om honorar, men da mest fordi jeg ikke synes noe om forskjellsbehandlingen. Jeg ble i grunn litt flau over flere av kommentarene (mange har jeg ikke tatt med her), som tydeligvis ikke reagerer på at ikke crewet får lønn, og at alt utstyret osv er lånt for dagen. For å være ærlig, hadde jeg hatt litt vanskeligheter med å ta imot en 500-lapp av noen som jobber gratis, og atpåtil kreve det dobbelte? Hadde ikke jeg hatt hjerte til, rett og slett! Jeg ville hatt følelsen av å tråkke på noen. Her er det snakk om en film for Kreftforeningen, jeg har selv hatt dødsfall i familien som følge av kreft, og har middels til høy risiko for selv å bli rammet, så dette stikker litt, for å si det slik. Det jeg blir mer rystet over, er alle de artistene som lager fete musikkvideoer hvor statister, dansere og smårolleaktører jobber gratis mens artistene selv tjener nok til å kunne betale ut honorarer. Det er noe jeg ikke støtter! Anyway, back to the point...

Greit nok at dette er et veldedighetsprosjekt, men ærlig talt! Man kan ikke love 1000 kr til "4 utvalgte" som har satt kravet på bordet, overkjøre totalt de resterende, og på toppen av det hele prøve å dekke over det ved å gi beskjed om å ikke fortelle dette videre? Da kan man like så greit bare droppe å bruke de som krever mer, og ikke bare la være å svare når en person til melder seg og forventer da samme honorar som vedkommende som hadde gitt ut tipset. Jeg har stor respekt for veldedighet og jeg ville sikkert stilt opp og støttet en god sak hadde jeg hatt tid og økonomi til det, men dette blir rett og slett for dumt. Enten må man sette opp budsjettet og øke honoraret for alle, eller å holde seg til det opprinnelige så kan folk avgjøre selv. Men forskjellsbehandling blir jeg bare kvalm av - betyr dette at noen har høyere status i dette yrket enn andre, selv om man gjør den samme jobben? Ærlig talt, jeg har holdt på med dette her i over 10 år, sett litt av hvert men dette tar kaka.

Med all respekt for Kreftforeningen - jeg må si jeg skjemmes over hvordan Fantefilm håndterte misforståelsen som oppsto. Og jeg forstår godt om Kreftforeningen ikke ønsker å bruke disse igjen. Tre vennlige råd fra meg når det gjelder slike misforståelser, er som følger:

  1. Innrøm misforståelsen, beklag deg og vær høflig og ydmyk.
  2. Dersom du lover 4 personer høyere honorar, får du gi de andre 30 det samme. Lik lønn for likt arbeid.
  3. Hvis budsjettet ikke strekker til, har du to valg: Enten å høflig forklare til samtlige som krever høyere lønn at man ikke kan doble lønna til 30 personer, eller møtes på midten - gi alle 750 kr, istedet for at noen får 1000 og andre får 500 for akkurat den samme jobben.

Og hvorfor skulle crewet jobbe gratis? Ja, de fikk vel smake litt av statistlivet vil jeg tro, så kanskje de ikke underbetaler oss igjen...

 

Tannlegebedøvelse + tilfeldig TV-intervju = ikke sant?!

Torsdag morgen var jeg hos tannlegen for siste time for rotfylling. Fysj. Tok lang tid, halve leppa var bedøvet og jeg skulle på jobb på julemarkedet rett etterpå. Akkurat i det jeg skal til å gå inn, står det selvfølgelig et TV-team fra TV2 hjelper deg og spør meg om jeg handler i Sverige... Vel, sporty som jeg er tok jeg det på sparket, det var jo litt gøy men kjipt at det skjedde akkurat i det jeg hadde halve munnen bedøvet... Får bare le av det nå i ettertid :-D

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017 » Juli 2017
Julianna

Julianna

31, Oslo

Jeg heter Julianna og er profesjonell statist og smårolleaktør. Jeg lever delvis av oppdrag innen film, TV og reklame. I bloggen min forteller jeg om mitt liv - både på og utenfor jobb. Jobben som statist og smårolleaktør gir meg den spenningen jeg ønsker i hverdagen - det er både en deltidsjobb og en hobby. Jeg ønsker å fortelle hvordan en statist opplever sitt yrke. Instagram: Frognerfruen Twitter: @lilleliana

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker